Alle ønske seg et godt liv. Og når ein har passert middagshøyden kan det ofte komma tankar om egen helse. Når ein ikkje tidligare har tenkt over kondis eller sukker og kosthold, kan det lett bli vanskelig å finna ut av.
Nå stemme ikkje det me lærte i gamle dagar. Nå gjelde ikkje fiber, frukt og grønt lenger. For kaloritelling har vore et alternativ i tidligare tider. Av egen erfaring vett eg at å starta med det, bare fører til at ein blir aldeles galen etter sjokolade, is og all slags uhumskheter. Å gå å pina seg i veke etter veke har aldri gitt meg gevinst.
Eg har lese om knekkebrødkuren. Då er det knekkebrød som er oppskrifta på lykke, og litt mager kylling, steikt uten fett, eller andre smaksfremmande godsaker. Saus er bannlyst. Eg har notert det bakom øyra, men er usikker på den og. Og når me må ta vitaminer i tillegg, kan det umulig væra sunt. Men de seie at et midjemål på over meteren er veien til fortapelse. Med meg går det luks ut i periferien.
Så er det den der 5:2. det betyr at me kan eta fem dagar, og la vær i to dagar i veka. Eg har kjøpt ei kokebok som passa til denne form for sjølpining. Men eg har aldri vore tilhenger av spinat og grønnkål. Trur ikkje havregrynsgrøt, kokt på vann, uten sukker, vil gjera dagen bedre. Og eg er usikker på om havregryn er akseptert.
Det er jo det som er så vanskelig. Det som var sunt i forrige århundre, kan være heilt out nå. Og går me for det de kalla lavkarbo er det andre reglar. Her falle både fiber og poteter ut. Og grønsaker, som alltid i tidligare tider var sunt, det er litt på grenså… de må bare veksa over jordå. Dermed forsvinne kålrot og gulrot og. Eg er ikkje kålelskar. Kål gir romling og luft i magen. Og frukt har fruktsukker. Ikkje godt med store doser av det heller. Men de seie biff og laks er gode greier for å få ei bedre helsa og ein sunnere kropp. Det kan eg væra med på, men eg vil savna potetå.
I alle mulige forslag til sunnhet og et liv som slank, lure slangen. Han som seie: gi det opp, du har bare dette livet… og eg blir overtalt. For tanken på å unnværa alt som eg pr. i dag syns er godt virka meiningslaust.
Men så dukka det opp; fotografiet av den gamla, runda kjærringå med grått hår. Og det er mye værre enn bildet eg ser i speilet. Eg er redd for at fotografiet er sannheten.
Blir det vann og brød framover? Nei det går jo ikkje, for kos var det med brødet??? Men så lenge er vann heilt ok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar