Eg lika best å fortelja om hendelser eg kjenne godt til. Og famile er det som er nærmast mange ganger. Eg prøve å ikkje la mine familiemedlemmer bli såra og lei seg av mine betraktninger. Men det ligg bare gode intensjoner bak det å fortelja litt om vår mamma. Nå har eg vore ein tur til Ølen Me feira mamma sin 88 årsdag. Eg og søster mi reiste uten menner. Og de andre søskenå kom til forskjellige tider. Me prøve å laga dette koronarektig. Vett ikkje om Høie ville godkjent det, men me gjorde vårt besta.
Mor vår har runda den anselige alder av 88 år. Hu har alltid vore ei staselig dama. Opptatt av klær og hår, og masse omtanke for andre, og et lynende godt håve. Og så er hu fødd i ei tid der det var viktig å ta rette valg, ikkje å skjemma seg ut. Det var nåke eg opponerte sterkt mot i ungdomstida. Eg ville at alle skulle følga egne valg, og ikkje bli diktert. Eg meinte det var hyklerisk. Har nok moderert meg der. Hu har vore superlimet i vår familie. Alltid klar med de flottaste middagsbord. Og når me ikkje såg det, satte hu gryter og større ting som skulle vaskas opp og ikkje gjekk i oppvaskmaskinen, i kjellaren. For det skulle hu ta seinare. Når me hadde småunger og var på besøk, så var hu tidlig inne og henta dei, sånn at me kunne sova lenger. At hu sjøl var 20 år eldre og gjekk i full jobb på handelslaget kom i andre rekke.
Var det nåke me lurte på så ringte me til mamma. Alle sammen. Bror min kalte henne sentralen, fordi det var hu som måtte ta telefonen og løysa våre små og store problem.
Ein gang når Signe var nyfødt, eg kjente meg psykisk på bånn, så ringte eg for litt medfølelse. Mamma høyrte at gråten ikkje var langt unna når me snakka i telefonen. .. nåken timar seinare kom hu og pappa inn dørene våre. Slapp av og legg deg på sofaen sa hu, me har med mat og alt som trengs.. Så de forstår at dette er ei Mamma med stor M. Og det hendte det kom pakke i posten med fine klær eller ein annen overraskelse. Me hadde samme størrelse den gangen. Og hu spurte på butikken ka som var på mote. Nå er det bare hu som har beholdt figuren. Hu kjente på seg når eg hadde behov for oppmuntring. Og når skoleferien var lengre enn vår ferie så var det bare å senda ungane med hurtigbåten til Sandeid og pappa henta dei og kjørte til Ølen. Sjøl om hu var på arbeid, så var far vår pensjonist. Han var 11 år eldre. Eg kunne fortsatt og fortsatt med å fortelja om vår mamma. Fasiten blir at me fem ungar er veldig glad for begge våre foreldre, kunne aldri hatt noen bedre.
Som tidå går blir det forandringer hos mange av oss. Det gjelde mi mamma og. Siden mars har hu fått to brudd i lårhalsen, og vært innom rehab begge desse gangene. Hu skjønne nok at det var nødvendig, men det var jo bare gamle folk der, sa hu. Hu gleda seg til hu kunne flytta heim igjen. Og bror min og svigerinnå mi bur rett over veien. Dei har gjort det mulig. Dei andre brødrene mine stille og opp, og det er alltid fullt i veakorgå til mamma. At hu er gammel oppfatta hu ikkje, og hu kalla meg, som snart er 68 år, for ungdom....
Demensen er kommen til gards. Det betyr ikkje at alt det gamle er borte. Men husken er blitt dårlig. Dette er hu godt klar over sjøl. Det er vondt å oppleva at ein ikkje har kontroll på alt lenger. Men me ser jo at hu er med likevel. Demens opptrer på mange måter, og vår mamma er i starten. Farten videre er det ingen som kjenner. Og det går opp for oss nå, at hu stort sett alltid fekk det som hu ville før i tidå... Når me nå kjem med gode forslag så nikka hu med, og seie tilslutt: eg tenke me gjere det sånn... Altså på hennas måte.
Og så meine eg at det må snakkas meir om demens. Nå blir det av noen oppfatta som ei skam. Det er faktisk ikkje nåke me har mulighet til å påvirke sjøl. Forskning klare ikkje å finne den rektige medisinen til å kurere altzheimer/demens. Det vil komma til å ramma veldig mange av oss.
Me har fått mange gode låttar og, og heldigvis kan hu le med når det er for gale. Det er ikkje alltid drøm og virkelighet passa overens. Det er skitt å bli gammel, sa far min alltid. Han blei 96 år. Og eg ser jo at om me bur i et flott land, er ikkje det det samme som at alderdom er like god for alle. Å bu heime lengst mulig vil dei fleste. Sjøl om det kan komme heimehjelp og vaska golvene i oppholdsrom et par ganger i måneden og heimesjukepleien med piller og kommunen med middag, så oppleves ensomhet for de fleste som er åleine. Familie gjer så godt som mulig, men ikkje alle har familie, og alle har det travelt.
Me blir eldre og eldre. Det er kanskje på tide å sjå på løysningar som tjene eldre best. Gruppa eldre er jo like forskjellig som gruppa yngre. Det finnes spreke 100 åringar, og dårlig fungerande 65 åringar.
Ein gong stod myndighetene på for barnehageplass for alle. Det fekk de til. Kanskje neste store mål kan være: ein verdig, hyggelig alderdom for alle? Alle me som lever lenge kjeme i den situasjonen, politikerene også. Men ka som skal til, det vett eg ikkje. Kanskje et tun med fellesområder og ein ansatt aktivitør/sjåfør/gledesspreder. Sentralt plassert, med den nyaste forenkla teknologi som alle klare å bruka. Allerede nå kan legetimen foregå på nett, banken styre alt via nettet, NAV vil ikkje svara på telefonen, alt må på nett... Alt dette må være til ei husleie som er mulig for alle. Mulighetene er mange. Eg ser for meg ein kveld med trekkspel, ein kveld med rock... og så kan Bygdekvinnelaget komma med lefser og annen mat som ingen kan laga lenger...Det er bare fantasien som kan stoppa mulighetene. Ensomhet er farlig for folkehelsa, så det må tas grep.
Me nærme oss jul. Det er ei god tid for de fleste. La oss tenke litt på dei som ikkje klare alt sjøl lenger. Eg håpe Koronaen tar litt juleferie så ikkje nåken av familien blir utenfor.
