Lørdag 24.8. møttes barnebarna til Anna og Thor Roa. Det var eventyrlig oppmøte. Kun et barnebarn manglet. Og vårt kjære søskenbarn Anne Karin som døde så altfor tidlig. Det er ikke værst når vi vet hvor travelt livet er for de fleste.
Vi hadde bestilt plass på Gjestegården i Ølen. Der ble vi hjertelig mottatt, og drøset var på plass med en gang. Tore, som er eier av Roagården i dag, ønsket oss velkommen.
Spenningsmomentet var om vi kjente igjen søskenbarna våre. Mange hadde vi ikke sett siden vi var barn, og noen alderstillegg måtte påregnes.
Søskenbarna fra Ølen kjente jeg jo. Anne Sofie er den eldste. Hun var blidt tilstede, og har som regel en lun kommentar på lur. Tore er høvdingen, Aud Marit hadde mange trekk fra tante Britta, og var heller ikke så mye forandret, og Torgny har arbeidet på Samvirkelaget, så han var også lett å plassere. Begge de to sistnevnte har arvet lunheten fra sin far, onkel Odd. «Dette kan gå riktig bra», sa han alltid. Og mine søsken, ungane til Mikal, vil alltid gjøre seg bemerket. Her er ikke beskjedenhet en dyd.
Gjengen til onkel Martin var også til å kjenne igjen. Alle har arvet lett gjenkjennelig trekk fra sin far. Dessuten var han flink til å ta med seg døtrene på Ølensbesøk. Til og med Bente, som har gjort Londoner av seg, kom for å tilbringe en kveld sammen med oss.
Og Anbjørg og Kjersti var lik sin mor. Tante Agnes var glad i moro, og jeg syns jeg kjente igjen latteren hos Anbjørg.
Bergensdamene hadde også umiskjennelige trekk av tante Tordis. Både Birthe og Siw Anki hadde lett for å le, akkurat som sin mor.
Så når denne gjengen var samlet, sammen med sine feller, måtte det bli god atmosfære. Vårherre sørget for nydelig sommervær og Gjestegården for flott og deilig mat.
For oss som var oppvokst i Ølen var det fint å høre om kjærligheten søskenbarna våre har til Roa. Det var tydelig at her var mange gode minner.
På søndagen var det flere som tok turen til Roa. Nå har Tore sin datter, Elin, overtatt huset som bestemor bodde i. Eller det er vel riktig å si at de har bygget det opp igjen. Stilen er tilnærmet lik, men funksjonen er tilpasset vår tid. Huset er nydelig. Og Elin tok gjestfritt imot de som ville se gamle trakter.
Det kjentes fint å føle samholdet som en familie gir. Alle gav uttrykk for at festen vår var riktig vellykket.
Tusen takk til dere som drog dette igang.
