Eg har fundert litt på om me e flokkdyr? Det så skjer når me kjeme te månar me mange raue dagar i kalenderen så begynna me å bli urolige. Litt ekstra stell i bobilar eller campingbussar. Me går innom nærmaste Coop for å fylla kjøleskapet opp med pølser og anna usunn moro. Med forventning i blikket rugga me kjøretøyet litt fram og tilbake, sjekke luker som bør vera lukte, og om ryggekameraet virka i dag, før me fylle i kaffikoppen og lykkelige fere avgårde. Me ense ikkje om det regne i strie strømmar. Har liksom ein forventning te at det vil gå seg te... Heima har me store hus med masse rom. Fryseboksar med all verdens gosaker i, varme på veggen og do så det seie plask i når me brukar det. Burde absolutt vore å foretrekka. Ka e det då så bevege radaren i håve te å kjøra ut i flokk for å treffa likesinna? (eg har ikkje radar, eg e bare med)
Kan det væra den utruligt goe stemningen me får te? Sjøl om me rigge oss te unda teltdukar, mens regne plaske ned og me må springa siksak når me ska på do? Kan det væra at me ler lika godt av den vitsen me høyrte i fjor elle i forfjor? Elle det bare er rein kos i et pusterom uten et einaste krav. Ja kravet e vel helst at me har nok cognac med oss... Og samtid passe oss for cognacfellå!!!
Nå e den første etappen slutt. Nå e me hima og venta på ny tur. Nye tur med pølsegryte og god stemning rundt matbordet. Kanskje får nåken fram gitaren eller trekkspelet. Det e heilt sikkert at eg gleda meg masse te nye dagar med fantaliv.
